Det kan sies med rette at Flauråsen har nok ikke kosmopolitanske viber, men det bittelille hvite huset ved verdens ende har pondus likevel. .i stil med alle de Grimsby gudan i Flauråsen vi etterkommere ofte forsøker å gjenreise på hver vår måte, med den frie illusjon til hjelp.
Det blir tid til litt kaffepauser innimellom alle tekniske forsøk på gjenfortelling av hvordan ting fungerte for dem, usynkroniserte, lange, synlige gjesp og amatørsk tull iblandt, mens alle de av oss, det kritiske publikum, må forholde oss til en fraværende forteller hvor selve Høvdingen er vert og hvis åndedrag og vokabular fortryller oss i sine nær mystiske fortellinger om (tippoldefar) Peder Carlsens sjørøverhistorier (eller noe liknende) hans fleng med likeminded globetrottere, en kyndig kaptein, skal det bli sagt, i 1890 åra, og et mannskap som mønstrer av i Gulfen. Det ble utallige etter sigende . .
Om (bestemor) Camilla Karoline Carlsen Grimsbys nyfunnet frihet som ung og nå med stemmerett i hånda, året er 1917, ikke bare som alenemor med snart fire babyer altså, men også med litt kvinnesak og litteratur og godt språk og herligheda rundt det å forstå någe, å bli någe, som ho Camilla Karoline sier, ho og alle jentan på Biland som har for trange sko og for lite sol.
Deretter mannen hennes (bestefar) Petter Grimsbys kamp for sin kulturelle identitet i lokalmiljøet, her og der, med kua og sånne fine ting og verdens beste Vanse mannskor og "serenade i gult" med en nesten midt i leiet sangstemme, mens Amerika åran er fulle av utalt savn, å være i Vanses bankstyre med cigaren til hjelp, kan kanskj e gi litt verdighet og ynde over livet -og penicillinen som kom en dag for sent.
Kanskje. Kåre Grimsby (far) viser seg på scenen, eller er det Peer Gynt. .som jager over markene i Kjorrefjorden med blekk og papir og dikt i sinnet, med ryggsekk og vadmelsbukser så vide om livet at selene og Kristian Elsters "Solskyer" i hånda, på vei til Kjørrefjord skole i likhet med morgensola og begge dukker de opp over horisonten., og begge vedvarer sine drømmers gyldighet, mens han særlig, dog mindre synlig, navigerer livslysten og skaperlysten.
Så kommer selveste ungdommen, lektor (onkel) Ragnvald Grimsby kåserer om våren og ungdommen og språket og livet og den etiske verdien i Tommy og Tigeren, om fantasiens rolle i våre og hans eget liv, da med Sellegrod mannen, og nå som 96 åring. . og salme 91 som lyser over landet, ikke bare over Farsund, med en stemme som bærer, som synger . . under hans vinger kan du søke ly, sier han, han dekker deg med sine fjær, hans trofasthet er skjold og vern, sier Ragnvald så igjen med myndighet og sannhet i øynene, (dette er bedre enn Øverland, 1935, trust me!), med en verdighet som tilhører ungdommen.
Deretter om komponist Breidenthals konsistente, overraskende og kvalitetstegnede musikalske retter, og endelig selveste forlagssjefen Arno Vigmostad (og tidligere elev av Ragnvald) lanserer en tydelig inspirert tanke og sommerlang forskning på temaet om Norges mest leste kvinnelige forfatter Karen Sundt med ny innsikt om hvorfor de fleste av oss ikke har hørt om henne, og hvorfor bøkene hennes ikke finnes på Nasjonalbiblioteket. Det gjør de nok nå, om ikke så altfor lenge!
Del I
