Så kom de ordløse ordene

og la seg over urgamle steiner

og pinseliljer

og kanskje vivendel og sandemose

kanskje en stille mark

fulle av mange vinder og mange netter

i grønn og vissen vår

 

mens liv tar form

hender holder meg til varmen

og gjemmer meg ganske stille der

men venter ikke lenger på våren

som lover og bygger

i fine rytmer langs himmelen

 

for havet velter sine veldige viljer

og leker igjen

med upolerte steiner og glad latter

mens tankene glir håpløst

i sine sterke former

av hengivenhet

i kraften av dets vektige livsarmer 

​

Liv A. Grimsby

​

​

​