20190422_144517.jpg
20190422_144517.jpg

Det er våre barnesomre - mellom endeløse grønne skoger, mellom bading, blåbær og beitemarker, mellom graner, gods og gammen, mellom hoggormer, hest og høy, mellom krokus, katter og krangel, mellom mus, mat og mekregauker, mellom nøkkeroser, never og næring, mellom skorstein, skaresnø og survær, mellom saligheda, sangen, seieren, lykken, lyset og latteren, ved ujevne stier og alt dette landskapet av skjulte skatter og store hav av barn og voksne og ville trær, ble vi alt det. Til livet.

Jeg kjenner lukt av store mennesker, av rare mennesker som lever i ensomhet, enslighet og avsides i skogsgrensen – i livsgrensen syntes det som. De bringes inn i livet og blir synlige og fine,  som pokaler, innskrevne med egne stolte ord. De er store mennesker.


Men kysten og havet er aldri langt unna, i våre drømmer iallefall. Lovsangshymner ursprungen av ferske aromatiske blåhvite, skarpe grannåler stukket dypt i barnehender og sommerknær om en omfavnet dem.

20190422_144517.jpg
20190422_144517.jpg
20190422_144517.jpg
20190422_144517.jpg

Og i et øyeblikk glemmer jeg at kvelden er her. Det er lukt av sommernatt men vet ikke hvordan natten ser ut.  Det er månen som ser alt. Der vil jeg gå. Jeg ser Mogli ulvegutten fra Jungelboken og hører ulvemoren Raksja til Mogli: Ta ulvungene med til menneskeland! Jeg ser natten med trollmor som legger sine elleve små troll og mer enn tre bukkene bruse og alle mine bamser ligger fint på rekke og rad. Jeg ser Bendik og Årolilja og synger voggelåten som legger seg som skodde over natten og dekker barnekrøllene med ro: å ja ja ja ja buff, buff  . . å ja ja ja ja buff!

 

. .da jeg plutselig husker et stort menneske si: En falsk sopran - det er et verste jeg har hørt .

Jeg spriker litt med tærne og lurer på om jeg skulle bli litt mer moderne, jeg er et moderne barn, sa mamma i dag, et barn drømmer om at store ting skal skje. Det gjør meg moderne – nå som jeg har sett så mye her i denne livsskogen hvor lyden av stillheten avbrytes kun av flua i sommervinduet og flyduren klokka 17:04

Min visdom  bærer jeg stolt: Jeg har lært å knytte skolissene og synes  Pål sine høner er altfor høyrøstede – jeg har falt ned i den dype brønnen med mose og maur ved skogstien et sted og følt strykehjernet så stort som en seilbåt i mine små barnehender – jeg har båret isvann i desember med rosa kinn og sukkertøy i lomma og kjent lukten av fiskekaker en kald onsdag ettermiddag i januar med stivfrosne tær og skøytene for trange og passert litt hastig forbi Lang Oliver på 2 meter og femti med minisykkel og for store tenner. Jeg har strøket hestemanken og løvetannen har klistret seg fast i barnehanda, jeg har svømt mellom nøkkerosene og kjent redsel for alvene og nøkkene som jeg alltid tror jeg vil finne en dag.

 

Månen ligger lavt i kveld, Sola har gått til ro og jeg skal sova i min vogge. Austanfor månesigd, der ventar det ein morgon.

Og imorgen når jeg våkner, vet jeg verden venter på meg, et grønt tabernakel, dette lille menneske, som enda ikke har forelsket seg i Ibsen og store ting som glitrer, heller har jeg ikke enda blitt forført av naboguttens manglende sjarm, av menn med skjegg og store hender eller blitt trøtt av Wellhaven eller Einar Gerhardsens tredje regjering. Det er mye å tenke på, hvordan skal jeg, lille jeg, bli et moderne lite menneske? Jeg må spørre mamma i morgen tidlig, ved daggry, hvordan hun gjorde det.

 

Det er natt.

20140206_132613_edited_edited_edited.jpg