Jeg er Ragnvalds brordatter som han brukte å kalle avkom av sin kjære bror og soulmate.

​

I Ragnvald har vi mistet et unikum ein Einzeigartige ein Vorzuglicher Mensch av et menneske som barneskole lærer på Kjørrefjord Grostøl ville ha sagt . .

 

Vi befant oss på Østhasselstranda for å utforske den nyåpnede marka. Det ble ingen gange i sjøpolerte kvartssteiner og tang og slike fine ting, men ettermiddagssola var ravgul og havet taust og pilasterblått.  Og verden stod stille.

 

Der traff vi en gammel kjenning som hadde samme ærend. Nysgjerrighet til naturkreftene. Dialogen utformet seg som den alltid gjør, med stort spann, i et åpent sinn hvis menneskekunnskap geleider en fintfølende tankeprosess.

 

Det ble mange bilturer rundt Listalandet, men det blir som en vet aldri nok. Hvert øyeblikk ble historien vekket i smådrypp av innsikt og nysgjerrighet og spørsmål om hva, hvem og hvor . .

 

Så det siste forsøk på å kjøre jorda rundt på fire timer med mammas bil som utgangspunkt, endte turen også denne gang i Flauråsen. November kulden og kaffevarmen som ikke gikk lengre enn dørstokken, desember dugg på vinduene og juletreet tent. Det var et eventyr bare det!

 

Og cirka fem minuter inn i varmen,  ligger stuebordet full av bøker,  De norsk bygdemål, En fallit av Bjørson, Vildanden av Ibsen, Symra av Ivar Asen, Kristian Elster Solskyer

​

Og der Kynnehuset av Peter Lunde: Hva betyr Kunnehuset, spør jeg. Kynne, kommer det uten nøling, er kunnskap et sted hvor gjesten kommer uinnbudt, et sted der soger og stev deles, der kunnskap deles.

 

That's it!  Kynnehuset! sier jeg begeistret. Nå har vi tittelen på kulturfesten. Eneste som står igjen er den uferdige løa!