Det var Lille Julaften, den gang også, for 40 år siden førti år siden, en 14 år gammel gutt. med brennende jaktlyst som ikke kunde tøyles. På det tidspunkt var karen allerede for jeger å rekne. Men i markering til lillegutt som nærmest likegyldig ble stukket et gevær i hånden hin lille julaften, så var det motsatt med den andre guttens far som forbød strengt all bruk av smellsaker!! Vi hadde jo tidligere vært oppfinnsomme og snudd oss “stumpliken” og gevær selv og lånte “børsa til Magnus” 

Men så var det den legendariske “ræfla a’ Ola.” Jeg hadde spart sammen 15 kroner som var en formue den tiden, og vandret på foten over Øyvoldssundet og like til Frestad og bød på rifla. Ola slo til, og dermed var jeg eier av gevær! Men nå var gode råd dyre. Veien heim den ettermiddagen var lang. Jeg skjøt ei nøttekråke i statsskogen ikke langt fra huset til fru Almark.

Og jeg jaktet gjennom flere skoger til jeg i mørkningen vilde prøve rugdene i vass siget på Skeibroks eiendom i Kjørrefjord dalen. Det var snø og frost. Og rugdene samlet seg i åpent bekkesig.

Og mens jeg postet der kom det varsomt fram en rugde øverst i siget. Og den falt og ble liggende. Lenge postet jeg og ventet. Og så syntes jeg plutselig å se hodet av ei rugde i mørket ovenfor snøvollene. Jeg ventet lenge. Lenge.

Det var som evigheten. Som når onkel Lauritz fortalte om eskimoene i Alaska som sto selv med sine garn til midt på livet i isvannet om våren og ventet på laksen. Han lærte dem å binde garn. Og så tok jeg sjansen. Hvis dette var rugde, måtte den stå stille der og hadde bare løftet hodet for å lytte og observere. Kanskje var kroppen dens der under snøen!

Så tenkte jeg meg ut et sted i snøen der fuglen sannsynligvis måtte være, tok nøyaktig sikte og kneppet av! Og hva skjedde. Gutten fant 2 dødskutte rugder i bekken.

Det var en lykkelig liten jeger som ruslet hjem den mørke vinterkvelden med eget gevær, og dertil fangst!! Dette kunde jo måle seg med “Martin på skolehuset.” Han kunde heller med rugder og ender og slikt. Neste dag var det hellig. Ingen jakt da. Men det var bruk for timen til litt hjernevirksomhet. Nå var gode ideer dyre . . ! 

Og så kom julaften. Den store festdagen var kjær for oss alle i vår lille familie. Far var kommen heim fra Amerika. For godt! Nå skulde det spares og suges på labbene i 30 årene. Og hele familien var samlet. Et vell av pakker under treet! Glade barneøyne og forhåpentligfulle foreldre. Laura, tjenestepiken, var også hjemme den jula. Gud signe hennes minne!

Og så kveldens begivenhet: pakkeutdelingen. Det var en noe langstrakt pakke. Der sto det: “Fra mor og far til Kåre.” Og det var en vanlig liten pakke, med sløyfe på og julepapir utenpå en skoeske (til Rolf nr. 26). Der stod det: “Fra Kåre til mor og far.” 

Og det gikk!! Far gryntet og hostet litt og kikket spørrende og avventende på mor om hvordan han skulde oppføre seg! Og mannen fant seg selv til rette og hostet, men naturligvis ettersom jubelen steg blandt publikum. Det ble til og med nevnt da rugdepakken ble åpnet at et slikt redskap også kunde være nyttig! Viltet kan jo spises, og “når en bare ikke sløser med ammunisjon” så - det måtte jeg selvsagt love. .! Og så men skjøt jeg 27 rugder den jula i bekkesigene. Det var på 2 dager! Men det var altså den store forskjellen, de feite årene!