Små intense glimt forblir i sinnet
Som da gutten lå på ryggen
i alt minnet
På grassvollen hos Peder.
Blandt kattefot og fine ting
Og stirrent bort i vide ring
på den blå himmel og
lyse lette forsommerskyer passere forbi
Og ble til kvite seil på det blå hav
Og ble til vinger som tok av
Så også her
Drømmer. Fantasi. Lengsel. Håp. Himmel
Og høyest der oppe i etasjers vrimmel
Av blå violette cumulus skyer.
Som trappetrinn stadig høgere.
Trinn for trinn på Jakob’s stige
Inn i Ditt rike
Kåre Nikolai Grimsby
Det var Lille Julaften, den gang også, for 40 år siden førti år siden, en 14 år gammel gutt. med brennende jaktlyst som ikke kunde tøyles. På det tidspunkt var karen allerede for jeger å rekne. Men i markering til lillegutt som nærmest likegyldig ble stukket et gevær i hånden hin lille julaften, så var det motsatt med den andre guttens far som forbød strengt all bruk av smellsaker!! Vi hadde jo tidligere vært oppfinnsomme og snudd oss “stumpliken” og gevær selv og lånte “børsa til Magnus”
Men så var det den legendariske “ræfla a’ Ola.” Jeg hadde spart sammen 15 kroner som var en formue den tiden, og vandret på foten over Øyvoldssundet og like til Frestad og bød på rifla. Ola slo til, og dermed var jeg eier av gevær! Men nå var gode råd dyre. Veien heim den ettermiddagen var lang. Jeg skjøt ei nøttekråke i statsskogen ikke langt fra huset til fru Almark.
Og jeg jaktet gjennom flere skoger til jeg i mørkningen vilde prøve rugdene i vass siget på Skeibroks eiendom i Kjørrefjord dalen. Det var snø og frost. Og rugdene samlet seg i åpent bekkesig.
Og mens jeg postet der kom det varsomt fram en rugde øverst i siget. Og den falt og ble liggende. Lenge postet jeg og ventet. Og så syntes jeg plutselig å se hodet av ei rugde i mørket ovenfor snøvollene. Jeg ventet lenge. Lenge.
Det var som evigheten. Som når onkel Lauritz fortalte om eskimoene i Alaska som sto selv med sine garn til midt på livet i isvannet om våren og ventet på laksen. Han lærte dem å binde garn. Og så tok jeg sjansen. Hvis dette var rugde, måtte den stå stille der og hadde bare løftet hodet for å lytte og observere. Kanskje var kroppen dens der under snøen!
Så tenkte jeg meg ut et sted i snøen der fuglen sannsynligvis måtte være, tok nøyaktig sikte og kneppet av! Og hva skjedde. Gutten fant 2 dødskutte rugder i bekken.
Det var en lykkelig liten jeger som ruslet hjem den mørke vinterkvelden med eget gevær, og dertil fangst!! Dette kunde jo måle seg med “Martin på skolehuset.” Han kunde heller med rugder og ender og slikt. Neste dag var det hellig. Ingen jakt da. Men det var bruk for timen til litt hjernevirksomhet. Nå var gode ideer dyre . . !
Og så kom julaften. Den store festdagen var kjær for oss alle i vår lille familie. Far var kommen heim fra Amerika. For godt! Nå skulde det spares og suges på labbene i 30 årene. Og hele familien var samlet. Et vell av pakker under treet! Glade barneøyne og forhåpentligfulle foreldre. Laura, tjenestepiken, var også hjemme den jula. Gud signe hennes minne!
Og så kveldens begivenhet: pakkeutdelingen. Det var en noe langstrakt pakke. Der sto det: “Fra mor og far til Kåre.” Og det var en vanlig liten pakke, med sløyfe på og julepapir utenpå en skoeske (til Rolf nr. 26). Der stod det: “Fra Kåre til mor og far.”
Og det gikk!! Far gryntet og hostet litt og kikket spørrende og avventende på mor om hvordan han skulde oppføre seg! Og mannen fant seg selv til rette og hostet, men naturligvis ettersom jubelen steg blandt publikum. Det ble til og med nevnt da rugdepakken ble åpnet at et slikt redskap også kunde være nyttig! Viltet kan jo spises, og “når en bare ikke sløser med ammunisjon” så - det måtte jeg selvsagt love. .! Og så men skjøt jeg 27 rugder den jula i bekkesigene. Det var på 2 dager! Men det var altså den store forskjellen, de feite årene!
Jeg studerer Wellhaven på latinlinja ved Farsund middelskole. Jeg er 16 år. . året er 1936. Jeg har heftige sorte krøller i håret og en stor korpus til å bryte meg med. .. neppe en would-call Clark Gable da . ..
Det ligger angst i dagene. Det er vanskelig å være tenåringsgutt fra Kjørrefjord og måtte sloss med bygutta. . kortvokst og villbass som jeg er.
Rektor Koltveit er lærer i norsk og latin. Jeg er en livshungrig elev. Latinen har verdi for min videre språkutvikling. Det er jeg bevisst. Alt annet ligger som en løve over mitt sinn.
Jeg leste Kristian Elsters’ Solskyer’ i natt og før daggry og kjenner at språket er rikt og tragedien likeså.
Ungdomsårene er vanskelige. For det akademiske lokalmiljøet er jeg et «mislykket» individ, og de spede literære forsøkene, tross kyndig og belest, vel sånn passe. .. skal jeg gå veien fra Grundtvig til Marx jeg også? Eller er det nok å ha Bjørnson’s Synnøve Solbakken med seg, En glad Gutt, Arne og Fiskerjenten, Jonas
Lie’s To levende og en død. Sigurd Hoel’s Syndere i sommersol., Alexander Kiellands Garman og Worse, Wergeland’s Hasselnøtter . Wellhavens Det tordnede tre, Hamsun’s Viktoria, Markens Grøde, Mysterier, På Gjengrodde stier.. .(finner pusten igjen!)
Er det nok å ha disse i sin literære og estetiske ballast og kjenne at en kan engasjere seg i vilken somhelst verdi debatt -og avle intelligente filosofiske innsikt som resultat?
Hva sier du så, lærer Grostøl du morske rødbuskete, upedagogiske, lærkjeppede menneske med store drømmer og fysikk som vekslet mellom Jotunheimen og Varbakken. Du gikk sideveis inn døra. Dette skogtrollet på svære bein og heimsydde skor. Først jaget du meg heim som umoden for barneskolen på Kjørrefjord, denne
harde mann. Så fant vi hverandre siden i felles interesser. Gamlingen manet fram min natur og slapp den løs i skolestua. Men hans kvirulanter og såkalte «husdyr» som han brakte til skolen, hoggormer inkludert, var velpassende for det bitte lille hus kalt skole i bukta, godt gjemt under grantrær. . . .
Hva sier du så? Jeg var en av de få som ikke gikk til hundene! Kanskje var det min ypperlige tysk som berget meg: Hør nå her mitt lille store edle Einhalt und stille Grosse (edelt innhold og stille storhet)
Ich hatte ein Kanarienvogel gewunscht und jetzt hatte Vater mir einen gekauft Er hat Gelbe federn und schwarze Beine und singt aus voller brust. Jeder morgen bringe ich ihm frische Wasser da freit er sick drekt den kleinen
Kopf mach allen Zeiten und schlagt mit den kleinen flugeln»
Hva sier du så, er du endelig fornøyd Grostøl? At jeg klarte meg så visst uten deg! Ville den bøsen ta friheten fra en lystig pjokk. «Du er et geni i alt, men rekne kan du ikkje,» sa han. Da stolte jeg på det siste.
Men altså rusler jeg gjennom grasset på vei til skolen, og holder Volrath Vogts historie bok hardt om hånd og må ikke snuble mens jeg leser lekser. Beina og kroppen vil ikke følge med idag.
Plutselig blir jeg slått av en intens lengsel: Far, kom hjem fra Amerika
snart. Se dette eventyret. Se på meg! Jeg vil bli voksen snart, med deg. . .Men nei, ikke enda, nå må jeg være voksen aleine!! Jeg må være voksen helt aleine!
Fra Kåres penn:
"Og så var det fin sol og sommer så og si. Det rare er at det er varmt her inne i stova, austre stova. Pennen løper løpsk bare den er der, ved “loggboka” Det er slett ikke rart forresten. Ikke noe som helst er rart. Men det brenner i kinnene. Det er sola, altså. Ikke tale om vedfyring her. Nå nytes flesket. Det er alltid noe harskt, hardt, en hard klump i baconen, når en nyter slikt, bare et par knas i det. Det er visst flesk det også. Og så er det egg på panna! Ei lita vedskie til gaffel – og det hele er som det alltid har vært. Bare det at snøen er borte. Februar er borte. Som jeg gruet meg før i tiden for at februar skulle ta slutt, med kulden, snøen, sporsnøen og allerede uutnyttede muligheter livet gir. Aldri har jeg villet at det bestående skulde fare. Lengter etter en solfylt vår med sang i lier og leik i hver busk. Ja, så visst det er herlig. Men først februar altså. Nyter februar i fulle åndedrag.
Kare Grimsby
Middelskolen Farsund