Kjørrefjordens stille og rolige ynde er steinsatt, tilgrodd og grønn av glemsel. Det har bodd store folk på Bilandsneset i le for den verste vinden. Og der blant Røsseviga, Duetjønn, Helvig og Kjørrefjorden, Klomra og Hammeren et sted, ligger Flauråsen.
Det var alltid sommer når en steg opp Flauråsbakken på Biland. Grusvei med myke tepper av gress dekket veien, og ville bjørkegreiner la seg som brudeslør ved ankomsten til det lille hvite «Gamaliels» hus. I stua til Ragnvald oste det av mildhet, av menneskelighet, av livsvisdom.
Selv i novembersola på Flauråsen, i høstkulden og kaffevarmen som ikke gikk lengre enn til dørstokken, doggen på vinduet, lyden av stillheten, fluene som flørtet i stuevinduet, de fjærlette gardinene og lyset som kastet seg over kattebein og stolbein … Det var et eventyr bare det, å være gjest ved kaffebordet, sitte med lengsel og vente på at noe skulle skje. Og det skjedde alltid noe. Med hjertet og livsreisen.
Fem minutter inn i varmen lå stuebordet fullt av bøker: De norske bygdemål, En fallitt av Bjørnson, Vildanden av Ibsen, Kristian Elsters Solskyer. Og der, Kynnehuset av Peter Lunde. «Kynne,» sier Ragnvald, «betyr kunnskap, et sted hvor gjestene kommer uinnbudt, et sted der kunnskap deles.» Ragnvald gled rett inn i poesien når dag ble natt, og nattetimene føltes lengre enn ønsket: «Eg freistar slå livsgneist i viljen som lenge lamslegen låg, og vilde hisse dei kvite segla og våge meg langt ut på våg.» (Fra Viljen og Lagnaden av Ørjasæter).
Ragnvalds siste tiår ble også hans andre vår, som poet og som menneske. Hans håndskrevne dikt var godt gjemt i gamle ting, men ble nå nyoppdaget. «Jeg vil påstå at det har skjedd en modning i mine litterære ekskursjoner siden sist ... etter arbeid i vegesvis og månedsvis med dette diktet ... en utvikling fra mine første forsøk på lyrikk i Flauråsbakkan’ – godt skjult under lindetreet hvor mine kjære brødre aldri ville kunnet finne meg».
«Du ser, diktene gir så mange muligheter til lek med ord. Når en ser et ord, er ordet et bilde i seg selv. Rimflettingen kan være med å ødelegge innholdet. Diktet kan lett bli for bundet, skjønner du, det er bilde mot bilde. Slik er det i seg selv et bilde:
Aftensang
det faller lauv,
en avskjed, legeme,
mot mitt bleike kinn
Ser du! Det åpner med et bilde, skjelvende som et ospelauv. Hver setning er ord for ord. Det er et maleri». «Rim kan av og til få disse bildene til å ramle sammen:
Ta mi hand
det mørkner
hald meg fast du»
Ragnvald hadde en vitenskapelig tilnærming til språk og tale, en språkmann som bearbeidet tekstene med tyngde og bred kunnskap, ofte med Håvamål som referanse. I en strofe fra et av hans dikt, «Ljos bleiknar og blånar stig» forklarer han teksten slik: «Blána betyr synsrand som fortoner seg blå. Blána er norrønt for blåne».
I strofen «trø varfløygd når vener minkar» finnes referanse til skalden Egil Skallagrimsons dikt Sønnetapet (960) idet ordet «varfløygd» er benyttet i oversettelsen. Hvis du var den heldige gjest ved bordet hos Ragnvald i disse dyptpløyende øyeblikkene, måtte du springe til bokhylla for å finne den velbrukte etymologiske ordboka eller andre kilder.
Årstidenes brytninger var viktig i symbol utformingen, i hans observasjoner av mennesket. Ved sin tilbakeskuen over livet ble subjektene ofte oppsummert i lengsel etter våren. «No blømer symra i Stokkeli, som før ho gjorde frå gamal tid...» Symra eller «kusymre» har samme rot som sumar, en blomst som varsler sommer. Det var et kjært vårtegn. Og han diktet om svarttrosten som synger når våren er i anmarsj, men ifølge Ragnvald er ikke våren kommet så lenge trosten er «brusten i målet».
Ragnvalds moralske kompass var hans djupe og klare gudstro. Han reflekterte ofte over om han hadde gjort det rette. Ikke bare hos Ibsen eller for den del Garborg, som Ragnvald ofte refererte til, men også i Goethes "Faust" er symbolikken sterkt uttrykt i forhold til det evigvarende, i dragningen mellom ånd og materie. Den lærde Faust lurer på om han har levd et liv som i Herrens øyne er akseptabelt.
Ragnvald var inne på dette for sitt eget liv.
Ragnvalds prosess er vel best oppsummert i Goethes «Was glänzt, ist für den Augenblick geboren, Das Echte bleibt der Nachwelt unverloren». Det som skinner, er født for øyeblikket, det ekte forblir for ettertiden.
Samtalene var ofte knyttet til selve livet, det store vakre livstreet – aleine, men aldri helt aleine. Å si adjø til Ragnvald var å si på gjensyn med den utstrakte evighetshånda og med vissheten om:
«Å, langsomt skal vi fortsette å stige
i trygghet for at ingen stund er tapt.
Begynn mitt liv! Fra nå av teller tiden,
fra dette nå da alle ting blir skapt.»
(ukjent forf.)
Liv A Grimsby ©